Helt til sist: 1943

Solen sprekker

gjennom gule og røde

skyer

han velter

ned i gjørma

og tennene tygger

på grus

øynene lukker for lyset

og hender griper etter ingenting

i det solen åpner seg

Dagen derpå

Syklene i sykkelstativet
ligger vridd i vinden
som om noen i løpet av
natten har kastet dem rundt
enda forhjulet er låst
fast til sykkelstativet

like ved står
søplekasser som
Svante Sturesson

roter rundt i

fra kasse til kasse

for å se om det ligger
tomflasker igjen
etter nattens
utsvevelser

det er snart vår

Bruddstykker av en samtale

- ja ja - jag er med på det
- jag har vitne
- också David
- få ur sekken
- bara between us, sa han
- så om två veckor har vi det

Stamkunde II

Gråsprengt
nakkelangt
over baren
de gule tennene
lyser som pripps blå

Årelange opphold
over eikebordene

mønstrene i bordet
hadde gitt vilfarelsen retning
ned trappene
mot rømningsveiene

Stamkunden

Han hadde gjort seg flid
med håret
stakk skjorta ned i buksa
og nærmet seg baren
med ustø skritt
Fikk et glass medisin
i hånda
og inntok sin observerende posisjon

Ord

Ordene
slynges ut
fra hårrøttene
mot luftens dråper
jeg spiser
en neve jord
til trøst og forsakelse
av lys og fremdrift
for intetsigelsen
siger ned
som scenetepper
av fløyel
skygglegger
dalen og åkrene
og kjøkkenbordet
dekket
med en blomstrete
voksduk

Du och jag, ølen

Mens vi fylte ølglassene
enda engang, og vi
fortsatte å fotografere hverandre
forstod jeg at vi alle
ønsket å stige ut av
den eksistensielle ensomheten
som grep oss med en slik
barmhjertig fasthet i brystet

I baren

La oss stå litt her
i baren en stund
fange de flyktige blikkene
neonlysene som glimter
over potetgull og den
blonde og hvitmjuke
huden av en svensk by

en flosshatt henger
over tørkeholderen
en utpresset murstein
i veggen
vi står her som biter
vi kunne vært veggen

kvinnene er svenske
blonde og røde
blekmjuke i huden
de er 20 år gamle
en evig alder
de har gått her
stått her, bodd og
levd her til evige
representanter for
Göteborg by

glitrende stoler
fra lyset i taket
gelé i håret
trukket fremmover
som en hette
over hodet
hender gnis mot hverandre
som om man varmet dem
over bålet

rytmen, dunket fra høyttalerne
røde skjerf kveiles av
vekk fra halsen til frihet
og ned i jakker

sorte øyne
i det blonde håret
blek hud
de er mange

Betrakninger fra et tog

En jogger på den våte svarte veien, halvlangt hår,
blå lue, hva trener man for her? langs denne
toglinjen, der verdens sjeler farer forbi
det joggende vesenet på veien nedenfor togvinduene

"Dart Rostock" står det på et skilt,
hva nå en tysk by har å gjøre
på et skilt
i landskapet, i skogen,
i det svenske landskapet
før Gøteborg?

Ensomme lauvtrær reiser seg fra det hvite
i åpenheten
som et bilde fra Frankrike
før den tette granskogen
igjen tar deg tilbake til Sverige

kilometer med flatt landskap
vidtrukne tanker, et øye kan se kirkebygg, vindmøller
sorte avtegninger av osp langs bekkene

Stasjonen heter Trollhättan
Svenskene kommer på toget
produkter av IKEA
hvite dunjakker, rosa vesker,
svart hår oppstilt i hestehaler
med vesker
fulle av landskap, bomull, hår

flatbrystede kvinner
ser langt som ugler
luter mot horisonter
myser
strekker hals
mot det som måtte komme

Sorte sår

De hvite viddene

sorte etsninger

skygger av tilstedeværelser

redskaper, forlatte løer

forfalne av elde

vasstrukket av

jordens vann

enkelte hus

stående i åkerkanter

med en sorthet innenfra

trykkende mot vinduene

strømledninger

buktende linjer

sorte avtegninger

mot det hvite

gjennom furuskogen

skodden

tåketrærne

som gitter i snøen

furunålene

tepper under trærne

nedraste tak

åpne gap

taksteintenner

mot himmelen

plank falt ut

fra veggene

åpne sår

svarte renner av bekker

hugget inn i hvitt

Fyret

Jeg inviterte hele selskapet

ut i båten. Jeg hadde stått

på brygga og ropt at det

bare var å bli med,

men ingen kom. Det var

ingen som snudde seg.

Jeg satte meg i trebåten

og rodde det jeg kunne

ut til fyret,

der jeg holdt til,

der familien bodde.

Vi levde av fiske

og av å holde lyset i fyret

inntakt.